Mitt generelle syn på behaviorismen

Ja, nå å sitte eg her å prøve å få ned på pc` n hva mitt generelle syn på behaviorismen. Kan ikke si at setningene kommer flytendes her jeg sitter og ser på senkveld, men noe skal jeg få til på en fredagskveld.



Behaviorismen går ut på at alle kan lære alt, og for å oppnå dette blir det brukt straff og belønning. Når det gjelder dette med at alle kan lære alt, så må jeg si meg uenig. Alle sammen kan ikke lære alt, men alle kan lære mer enn de allerede kan. Det er fordi alle kan ikke lære alt i matte f. eks, noen er bare bedre, fordi det ligger for dem. Ta f. eks fotball, der kan ikke alle lære alt. Om to personer trener på det samme hverdag så vil de ikke bli like gode, fordi det alltid vil være forskjell på hvor mye folk lærer og hvor fort de lærer. Det er grunnen for at jeg mener at alle ikke kan lære alt, men at alle kan utvide kunnskapen sin.



Straff og belønning er en annet viktig moment i behaviorismen. Det går ut på at hvis du gir belønninger så vil folk gjøre det de vil for å oppnå nettopp en belønning, og vet å gi dem straff for noe, så vil dem nettopp unngå å gjøre dette.
Dette er jeg enig i, fordi når du gir folk belønninger så vil dem prøve å gjøre handlinger som gjør at de får belønningen. Men belønninger mener jeg at man ikke må misbruke, fordi viss man begynner å gi belønninger for alle positive handlinger elever gjør så vil elevene ikke bry seg så mye om belønninger for de får det bare de gjør en liten positiv ting.


Straff er jeg også for innenfor en viss grense. Jeg mener at man må straffe elevene hvis de gjør noe galt, men viss du straffer en elev så må man være konsekvens ovenfor alle elevene. Dette pga at hvis en lærer ikke er konsekvens i straffingen sin så tror jeg at det vil føre til at elever kan føle seg forskjellesbehandlet og dette kan gjøre alt verre. Og en annen ting som å bla Steinar nevnte i timene denne uka, så er det viktig å gi straff viss du sier at du skal gi straff for at elevene skal ta deg på alvor. For viss du truer elevene uten og gjør noe så vil det som sagt føre til at elevene ikke tar trusselen om straff på alvor og dermed forsvinner virkningen av straff.


En jeg er veldig enig med er Bandura som bygger på Behaviorismen, fordi han har utvidet ved å ta hensyn til kognitive funksjoner. Det er derfor han kalles en neobehaviorist. Det jeg er enig i er at han mener at man ikke bare lærer av egne feil og suksesser, men også av andres. Dette sier han da at skjer gjennom 4 delprosesser.

- oppmerksomhet (Han så hva jentene gjorde)
- hukommelsen (Han husket dette)
- imitasjon (Han velger å imitere jentene)
- motivasjon (Han forventet å få bedre karakter - belønning)


Disse 4 punktene er de 4 delprosessene og det som står i parentes er et eksempel på hvordan det virker. Eksemplet gikk ut på at en gutt så at jentene fikk bedre karakterer og han mente det var fordi at de tegnet på prøvene og dette husket han og valgte og imiterer dette. Han gjorde det for da regnet han med å få bedre karakter(belønning).


Dette er mitt generelle syn på behaviorismen, konklusjonen min blir at jeg ser både positive og negative sider ved behaviorismen. Og at uansett om man bruker behaviorismen eller andre retninger så er det viktig å finne en middelvei. Fordi ingen må bare bruke en retning fordi det mener jeg vil bli for ekstremt uansett hvilken retning du går i.